Fanget av Stasi

I bydelen Hohenschönhausen i gamle Øst-Berlin ligger det som en gang var det hemmelige Stasi-fengselet etter andre verdenskrig. Bygningen ble konfiskert av sovjetiske okkupasjonsstyrker i 1945, året etter ble det bygget om til fengsel for motstandere av regimet. Det var ingen som visste om dette fengselet. Selv om området rundt var fullt av hus og boligblokker, hadde folket i Berlin ingen anelse om at dette stedet eksisterte. Hvorfor? Stasi-offiserer ble bosatt i bygningene rundt. I alle byggene hvor man kunne se over muren til fengselet, bodde det ansatte ved fengselet eller medlemmer av Stasi.

Das Uboot

I de første årene ble fangene sittende i nakne celler i kjelleren. Bygget hadde vært et folkekjøkken, og kjelleren ble brukt som lager for mat. Det var med andre ord ikke skikket for at mennesker skulle kunne bo der. Den kalde og fuktige kjelleren ble kalt «Das Uboot», altså ubåten, og levekårene var langt fra sanitære. De måtte gjøre sitt fornødne i bøtter, de sov på harde senger av tre, og lyset var på døgnet rundt. Maten var heller ikke noe å skryte av.

Her ble fangene utsatt for både fysisk og psykisk vold under avhør, og mange døde som følge av både levekår og den volden de ble utsatt for. Straffen kunne være både søvnberøvelse, innesperring i vannceller der hele gulvet var dekt av vann, eller å bli tvunget til å stå oppreist i timevis.

De innsatte kunne være mistenkte nazister, mistenkte politiske motstandere eller kommunister og sovjetiske offiserer som ble oppfattet som avvikere.

Luksuscellene

I slutten av 1950-årene ble fangene tvunget til å bygge en ny bygning med over 200 fengselsceller og avhørsrom. Det ble bygget to nye etasjer på bygget der de fuktige cellene i kjelleren lå, og her fikk fangene bedre levekår. Det føltes iallfall slik.

Den fysiske volden fra tidligere ble byttet ut med psykologisk press, designet for å bryte ned fangene. Bøttene som fungerte som toalett ble erstattet med vannklosett, og de fikk all den maten de trengte. De fikk til og med klær, teppe og sengetøy. Man tenker kanskje at dette høres atskillig mye bedre ut, men alt dette var også godt gjennomtenkt. Klærne var alltid flere størrelser for store. De fikk bare lov til å sove på ryggen med armene over teppet, slik at vaktene hele tiden kunne se ansikt og armer. Snudde de seg i løpet av natten ble de ropt til av vaktene.

De innsatte ante aldri hvor de var. Både når de ble arrestert og når de skulle flyttes mellom avdelinger i fengselet, ble de satt i biler uten vindu og kjørt rundt i lang tid, før de igjen var tilbake. Kanskje bare noen meter fra cellene deres. De fikk heller aldri noen informasjon om hvor de satt fanget.

Det verste var likevel isolasjonen. Når de skulle fraktes noe sted i gangene, fikk de aldri se en annen innsatt. Om det kom noen gående, måtte fangen snu seg med ansiktet inn mot veggen. De fikk heller ikke snakke til, eller se på vaktene. Den eneste personen de fikk lov til å snakke med, var den som skulle avhøre dem.

Falsk vennlighet

Kurset i psykologi, skulle de avhøre de innsatte. Hans-Jochen Scheidler ble fengslet for å dele ut flygeblader, og han var en av dem som måtte sitte i avhør. Flere timer av gangen, omtrent hver eneste dag. Dette var den eneste menneskelige kontakten mange av fangene hadde.

Han ble plassert i et lydtett rom, i motsatt hjørne fra den som avhørte han, der han måtte sitte rak i ryggen uten å støtte seg til veggen.

– Mister Scheidler!

Mannen som avhørte han slår neven i bordet.

– Du burde snakke, det kommer an på deg hvor lenge du må være her. Hvis du ønsker å se faren din i live, så snakk!

Han fortalte at faren til Hans var så skuffet over forbrytelsen hans. Uker senere fikk han vite av advokaten at faren hans hadde det bra. Slike påstander som dette var en del av den psykologiske terroren som skulle bryte ned fangene.

Snillere straff

Natten mellom 20. og 21. august 1968 invaderte Warszawapakten Tsjekkoslovakia for å knuse det nye og mer liberale styret til Alexander Dubček. Som en reaksjon på dette delte Hans-Jochen og noen venner ut et lite flygeblad der de skrev følgende:

«Bürger – Genossen. Fremde Panzer in der CSSR dienen nur dem Klassenfeind. Denkt an das Ansehen des Sozialismus in der Welt. Fordert endlich wahrheitsgetreue Informationen. Niemand ist zu dumm, selbst zu denken.»

Citizens – Comrades. Foreign tanks in Czechoslovakia only serve the class enemy. Think about the reputation of Socialism in the world. Demand truthful information. Nobody is too stupid to think for themselves.

Hans-Jochen ble arrestert på grunn av dette lille flygebladet, og kom til fengselet 23. august i 1968. For denne forbrytelsen fikk han to og et halvt år i fengsel.

– Jeg hadde flaks, for foreldrene mine var antifascistiske kommunister under krigen, og derfor fikk jeg redusert straff, forteller Scheidler.

Advokaten hans trodde han ville få fem eller seks år.

– Selv om jeg fikk to og et halvt år, fikk jeg komme ut etter bare 16 måneder. Og utrolig nok, på selveste julaften, sier Hans-Jochen.