Kulturelt syndrom

Marius Hansen er 22 år gammel og kommer opprinnelig fra Vestre Toten i Oppland. Han studerer markedsføring i Oslo, og har bodd her i snart tre år. Han har interesser som de fleste på sin alder, og har tidligere vært aktiv med blant annet fotball og boksing i hjemkommunen sin. I tillegg har han en stor interesse for aksjemarkedet, og bruker mye av sin fritid på dette.

– Jeg studerer jo markedsføring, så jeg har vel overført studier til fritid og hobby, sier Hansen.

Drømmen hans er å drive med egen aksjevirksomhet en dag.

Straight machokultur

Selv om 22-åringen kommer fra langt ute på bygda, og har tilbrakt flere hundre timer i fjøset til foreldrene til sin stefar, har han skilt seg litt ut fra de andre.

– Det er ikke så mange fra det lille tettstedet jeg kommer fra, som bryr seg så utrolig mye om merkeklær, dyre designerklokker og ting som aksjemarkedet. Du ser som regel folk i felleskjøpet-dress, flere kuer enn folk og traktorer som kjører frem og tilbake i den lille gata vi kan kalle for sentrum, ler Hansen.

Dette medførte at Hansen flyttet til Frogner for tre år siden, fordi det var det området han selv mente han passet inn i. Og har siden den gang bodd der, og aldri krysset Akerselva før nylig.

– Jeg merker jo at det er en slags straight macho-kultur på studiet mitt. Nå skal jeg ikke snakke på vegne av de andre, men det er svært få av mine nærmeste venner på studiet som henger på for eksempel Grünerløkka på fritiden, sier han.

Sykdomsforløpet

Det startet smått på ungdomsskolen, og eskalerte da han gikk på videregående. Marius begynte å blø en del neseblod, men ble bare henvist til øre-nese-hals. De hadde ingen god forklaring. Men etterhvert begynte hørselen hans å forsvinne. Da ble det konstater at han hadde en type øreinfeksjon. Det var ikke tilfellet, for senere skulle det vise seg at han har en sykdom kalt Wegeners granulomatose.

– Det er en autoimmun sykdom, og gjør at kroppen min angriper sitt eget vev, og små blodårer. Man kan se på nesen og ørene mine at sykdommen har angrepet disse delene av kroppen. Ørene har blitt mindre og endret litt fasong, og nesen har blitt mye smalere. Det er rart å se forskjellen på gamle bilder og nå, forteller Hansen.

Da diagnosen endelig ble stilt så han lys i enden av tunellen. En behandling bestående av blant annet kortison og cellegift har stabilisert sykdommen, og har bedret levestandarden til 22-åringen.

– Behandlingen jeg får har også sine ulemper. Kortisonen gjør at jeg blir mye mer sulten enn før, og cellegiften har gjort håret mitt litt tynnere. Men så lenge bivirkningene ikke er verre enn som så, så er det noe jeg helt klart kan akseptere, sier han litt alvorlig.

Nye verdier

Etter han fikk sykdommen har han begynt å se livet fra et nytt perspektiv. Ting som før ble tatt som en selvfølge, setter han stor pris på. Og har blitt veldig opptatt av å utfordre seg selv til å gjøre ting han tidligere ikke hadde gjort. Både preget av frykt, fordommer og status.

– Kusinen min bor her i Oslo, og hun har eksponert meg for ting jeg aldri trodde jeg kom til å like. Som tidligere nevnt, så hadde jeg aldri vært øst for Akerselva, fordi jeg hadde visse fordommer. Hun flytter til Grünerløkka i fjor, og har tilbrakt mange av sine helger og ferier før hun flyttet hit, nettopp der, forteller han.

Hansen forteller at han har gått og jogget mange turer langs Akerselva, etter han ble eksponert for stedet. Og han liker å gå rundt på de forskjellige stendene på Løkka, for å se historie.

– Jeg må jo ærlig innrømme at nå som sommeren er i anmarsj, så synes jeg det er koselige å sitte på en kafé eller bar med uteservering her på Grünerløkka og se på alskens mennesker. Og det er i tillegg billigere øl på mange av stedene her, ler han.